Jeg syns det er viktig å vite det

Mange med psykiatriske diagnoser er de friskeste som finnes.

Bilderesultat for gravity is an illusion

Jeg liker slutten av august

Hva jeg har gjort i sommer?
Spist multekrem
Spist sopp
Vært i dyreparken og sett triste tigere
Sølt vaniljekrem i hele veska mi. Selvfølgelig oppå ALT av hentelapper fra posten.
Innsett at jeg var et bedre menneske før.
Bekymret meg for alder sterk
Erfart og erkjent at yoga gjør meg smartere. (Jeg tror det har med oksygentilførsel til ulike deler av hjernen å gjøre).
Fått meg Twitter 😕
Gledet meg til neste dag
Bare gledet meg til kvelden
Bare gledet meg til middagen
Klappet pusekatter
Luktet på barnehoder
Grått
Lagd skandaler
Stått i kø og fått oppringning med prompelyd-ringetone. Jeg syns alt er flaut.

Jeg ser det er noen som klikker seg inn her opptil flere ganger om dagen. Fortsett med det! Og ha en fin kveld ☺

Men det er ikke

sikkert det er din smerte du føler

...☺

Det har seg sånn at jeg alltid vil være et annet sted enn det jeg er. Og så savner jeg det stedet jeg ønsket meg bort fra.

Yoga - umiddelbar effekt

Det er jo trening for både kropp og sinn. Og sjel. Det siste der er unikt for yogaen. I det jeg letter hodet opp fra gulvet ser hele verden med ett litt annerledes ut. Litt annet lys, så rar den treningsmatta plutselig så ut. Jeg hører litt bedre. Åh Gud, jeg tror jeg liker naboen. Litt sånn. Det virker på så mange områder. Hvor ble det av tankekjøret? Det er nesten så jeg savner det litt. Jeg får lyst til å vaske bak ovnen og under senga. Ops, der fant jeg et is- papir. Is i senga.
Jeg får lyst til å være glad. Å klemme. Å være. Å like. Å kose meg. Takk Yoga.
Jeg skal bli en sånn som koster vekk insekter foran meg mens jeg går, for å unngå å skade noe eller noen. Og bare glem å spise rotfrukter. For da kan jeg ha skadet noen mikroorganismer mens jeg/noen har holdt på med jorda. Neida. Jeg skal ikke det. Men så fint at de finnes.

Vil du komme uten at jeg gjør noe?

Hvis du har veldig lyst på mat, så er det ikke sikkert du er sulten. Det kan tenkes du er kåt.

Hvis du er veldig kåt, så er det ikke sikkert du har lyst på sex, men at noen stryker på deg, sier at de er glad ei deg akkurat sånn som du er.

Hvis du er glad i deg selv akkurat sånn som du er, så tror jeg ikke du leser den bloggen her.

Hvis du leser denne bloggen, så tror jeg du er litt som meg.

Hvis du er litt som meg så er du ingenting.

Hvis du er ingenting, så er du alt.

Hvis du er alt, så er du stjernene og kosmos.

Hvis du er kosmos, så skal du mosekoses.

Vi mosekoser altfor lite, når det er det vi trenger mest.

Hvor komfortabel er du med å gi en klem til andre.

Tenker du eller føler du når du gir klemmen.

Jeg bare tenker, jeg.

Men det er jo ikke så rart, det er det jeg har gjort minst av. Jeg følte så mye, og matte beskytte meg selv.

Nå er det på tide å komme i kontakt med jenta som reddet dyr og ga komplimenter og var raus og gavmild og smilende og varm og inkluderende.

Hvor er du, jeg savner deg og jeg er redd du aldri vil komme tilbake? Hvor mye innsats må jeg selv legge i det? Vil du komme uten at jeg gjør noe?

Måte å bli frisk på

Collect them, then direct them.

Hviske

Og jeg som trodde fuglene ikke kunne hjelpe.

Jeg som trodde livet kunne vente.

Jeg som ventet på livet som kom.

Jeg som trodde at det ikke var.

Jeg som ventet på at det jeg trodde på var sant.

Jeg som visste at det jeg trodde var sant.

De som ikke skjønte det da.

Jeg skjønte det ikke først, men jeg har visst det en stund.

Hva er det jeg vet, som de andre ikke forstår?

Hvor er dere, dere som vet det jeg vet?

Dere er lukket inne på asyl, skånet og isolert.

Men vi trenger deg jo,

vi trenger det du vet.

Du tror det ikke, du er helt overbevist.

Det er ikke sykt, det er det friskeste som fins.

Kanskje alle er friske.

Kan vi ikke bare slutte å hviske.

Fuglene hvisker ikke.

Men de er som meg.

Kinderegg-effekten

Jeg hadde i høst en sterk trang til å gjette hva som lå oppi kindereggene som jeg kjøpte til kidsa etter skole, småsnakk, butikkmas og kinderegg-innkjøpet. Vi åpnet de forsiktig, beit i stykker det lille gule egget som omfavner overraskelsen. Og flere enn to ganger så tippet jeg faktisk helt rett på hva som lå inni. Jeg lukket øynene mine, visualiserte, så inn i fremtiden for hva er nå egentlig denne tiden. It all flows in an eternal present. Eller hva?

Se på kategorien min som heter kinderegg-effekten så får du nærmere beskrivelse av fremgangsmåte og funn. Og prøv gjerne selv. Det skal jeg. Kanskje i morgen. Og kanskje det er bloggbart.

Sov godt!



 

broken hymen

Jeg strakte hånden frem. Jeg trodde det var et ølglass. Faen, det var bare te. Øl er flere måneder siden det. Nesten. Jeg hadde glemt det. Han har sittet og lukket øynene lenge nå, jeg ser på han gjennom speilet i øyeskyggesminken min, syns jeg egentlig at han er like tiltrekkende som før. Nei. Vil jeg knulle. Ja. Men jeg fortrenger behovet. Jeg trenger det ikke nå. Jeg begynner å gråte i stedet. Og klage over at jeg hater meg selv, jeg unnskylder med at han har møtt en borderliner. Fått barn med til og med. Gratulerer med den. Han prøver seg med komplimenter. Tenk på alt det vonde du har gjort mot meg, så vil jeg fortsatt ha deg. Det må da si noe om deg og egenskapene dine. Men det er ikke nok. For jeg liker ikke meg selv. Eller selvfølgelig, det hender jo at jeg gjør det. Men ikke på en sunn måte. Aldri på en sunn måte.

Jeg kan ikke knulle han nå, for da tror han at alt er bra. Eller, er det det jeg er redd for? Uttrykk for kjærlighet. Jeg har blitt livredd for kjærlighet. Og jeg som var superempat-kattemenneske-følte-alles-smerte-menneske-og-gjorde-noe-med-det. Nå gjør jeg ikke noe med noe. Og jeg vet det så inderlig godt. Jeg skjønner alt. Allikevel så greier jeg ikke å gjøre noe med det. Jeg må da være latskapens vandrende skikkelse! Det lateste, mest ubrukelige, men samtidig innsiktsfulle og seksuelt forkvakla menneske som vandrer rundt på denne jorda. For jeg dissosierer når jeg har sex. Det har jeg alltid gjort. Dette gjør jeg ikke nå, kan jeg tenke. Det er ofte sånn at jeg ikke liker det spesielt godt til og med. Hva er det med meg? Jeg tar en slurk av teen, skyver alt bort, stenger det inne, fjerner meg fra det, og vips så er alt fint igjen. Men det kommer igjen. Det vet jeg. Det kommer alltid igjen. For jeg har aldri vært spesielt flink til å trøste meg selv.

Jeg svelget orgasmen jeg potensielt kunne ha fått. Jeg svelget den med en teslurk. Borte. Og på lappen på teposen som jeg la oppi koppen jeg drakk av sto det: let you heart speak to others hearts.



 

Grad av friskhet tror jeg

Kan vi se det friske i det syke og det syke i det friske? Jeg tror begge deler er viktig. Begge deler innebærer en utvikling. Noe du nært sagt er pålagt å foreta deg.

Da jeg studerte sykepleie husker jeg en av de litt eldre foreleserne var veldig opptatt av hvilke pensum som var de «riktige» og at piercinger og tatoveringer måtte fjernes og dekkes til så langt det lot seg gjøre, før vi skulle ut i praksis. I henne så jeg det syke i det friske.

Bilderesultat for i hate tattoo'

 

Jeg har aldri vært innlagt på sykehus, utenom da jeg fødte mine to barn, men jeg har møtt utrolig mange pasienter, både syke og friske, gjennom praksis og jobb. Og ingen av dem brydde seg om hvordan pleierens kropp måtte være utsmykket da de skulle ha stell og omsorg, en lunken klut i pannen, et egg kokt i syv minutter og 37 sekunder eller rent sengetøy. Eller en dusj. En god og lang og varm dusj. Hver dag.

Og så husker jeg en mann jeg ofte stelte om morgenene, på ett sted på nedsiden av en stor ås, et sted jeg ofte så rev da jeg kom kjørende, ett sted innerst i en blindvei. Et hjem og omsorgsboliger. Og det var mye omsorg der. Trekkspill og så pleide de ansatte å kle seg ut. Også for denne mannen som jeg ofte stelte. Han hadde prostatakreft, kateter, kunne ikke se, var krokrygget, hadde et koselig navn med en enda koseligere familie. Han var det mye friskt ved. Mye friskt i sykt. Han var optimistisk, glad, takknemlig og åpen. Og litt sjenert. Og sånn kunne vi ha fortsatt.

 

Han sa det så fint

Gikk visst i klassen til Hitler han her.


Her kommer klasse-beviset:



 

Dette gjør jeg



 

Courtney

Selvmedfølelse

Nå har du kritisert deg selv i det som begynner å bli to tiår. Dag ut og dag inn, i møte med alle situasjoner som livet har å by på. Både i forkant av, under, og ikke minst, etter slike situasjoner. Har det fungert spesielt godt, syns du? Nei! Da skal du begynne å gjøre noe annet. Du kan for eksempel legge en hånd på hjertet ditt hver gang du kjenner at du har problemer med å regulere følelsene dine i en situasjon. Du kan minne deg selv på at det er menneskelig å lide, akkurat nå sitter det andre mennesker i verden og føler det akkurat som meg, mange, mange har det mye verre, til og med.

Vi må snart vurdere å begynne å fortelle fine ting om oss selv, til oss selv. Nettopp, ikke til alle andre. Skryt er det svært få som liker, bortsett fra de som gjør det selv. Vi må begynne å skryte av oss selv, til oss selv. Kritikken har ikke fungert, husker du ikke?

Månefaser

Denne fant jeg etter å ha snappet opp et navn på Twitter. Beau Taplin. Jeg er solgt.

 

Moon Phases

"But how can you love a person who is not whole?"

"Because you, like the moon are not only beautiful when full. In all of your phases and

fractions and ivory white pieces, I love you."

Tors dag

Det er greit, Anette. Det er greit å føle det sånn som du gjør. Sånn som du er. Hvis du vet hvem du er. For det er nok vanskelig i dag. For mange. Jeg kan ikke si alle. Men jeg tror det gjelder for flere enn mange. Det er greit Anette. At du føler deg enda dårligere etter å ha sett at to gamle bestevenner har fått opprykk i jobb og er nyfolovede og poserer lykkelige uvitende om at også den kjærligheten og lykkerusen vil ta slutt. For det vil den. Mest sannsynlig. Det er greit at du føler at du skjønner mer enn mange, men at mange ser på det som noe sykelig. Normalitet er rare greier. Jeg vet ikke hvem som går innunder det begrepet, men det høres fryktelig kjedelig ut. Det høres ut som en myte. Det høres nesten uoppnåelig ut, men allikevel så er det den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha saumfart sosiale medier. Alle er så normale. Eller prøver de bare å virke sånn. Og hvorfor vil de være normale? Hvorfor vil jeg være det? For det er jo ofte sånn. At vi hater mest det vi selv ønsker å være. Jeg tror jeg vil være normal. Uten å vite hva begrepet innebefatter. Men jeg føler meg ikke normal. Men jeg vet ikke om noen er det. Når vi først blir kjent med dem. Men gud så dårlig jeg er på å bli kjent med folk. Det finnes det ingen medisiner for. Så heldige de er de som har en påvisbar sykdom. Jeg syns det. Kanskje de som har det, kunne ønske de var som meg. En som man ikke kan finne noe galt med på blodprøver, urinprøver. Avvik! Her fant vi det. Her er det. Denne medisinen trengs. Og vips, så blir du bra. Nei, menneskene er for komplekse. Jeg tror jo at kreft ofte kommer av psykiske årsaker, men det kan jeg ikke si til noen for da tror jo alle at jeg er gal. Så jeg skriver det her i stedet. Jeg tror også at hjertesykdommer kommer av stress, sorg og lidelse. Jeg tror faktisk at all sykdom springer ut fra følelseslivet vårt. Og grunnen til at folk bli så provoserte over det utsagnet er veldig sammensatt. For det første så er det vanskelig å bevise. Det er også sånn at når vi hører ordet følelser og sykdom koblet opp mot hverandre, så føler mennesker skyld. Skam. Vanskelige følelser å håndtere. Så da projiserer vi. Mange butikkansatte som får seg noen heftige overføringer fra andres menneskesinn daglig, men de bare vet ikke at det er det det heter. Projisering. Uhåndterbare følelser som greit blir plassert hos andre. Plutselig så fikk jeg følelsene til en annen. De vonde, vel og merke. De den andre ikke greide å håndtere. Så jeg fikk håndtere dem i stedet. Det er vanskelig å håndtere følelser, å trøste seg selv. Noen syns det er vanskeligere enn andre. Noen vet ikke hva å "håndtere følelser" betyr, de har aldri tenkte over det, ordet "følelse" er ikke en naturlig del av vokabularet. Ikke mitt heller, bare her inne. Og enkelte dager i den analoge virkeligheten. Der jeg sitter. Og ser ut. Ofte. Det er såpass få mennesker jeg ser at det blir lite og svært dårlige historier av det. Når historiene mangler, så blir livet dørgende kjedelig. Jeg skjønner ikke at jeg greide å le forrige uke. Det blir bedre. Jeg må huske på det. Det blir bedre før det blir verre igjen. Og så blir det bra igjen.

Bilderesultat for dualism art

En gang

En gang hadde jeg svært uregelmessige menstruasjonssykluser av uviss årsak, og bestemte meg for å bestille noe som heter kystkhetstre fra utlandet, bedre kjent som Vitex Agnus Castus. Vet du hva som skjedde? Den ble stoppet i tollen! Haha, sa jeg til damen jeg snakket med. Jeg var rasende. Det er jo naturlig! Men vi vet ikke nok om det, tenkte hun kanskje inni seg. Helt ærlig, jeg tror ikke naturen er så kjip, jeg. Det siste der bare tenkte jeg.

Her må vi shoppe på apotekene i stedet. Vi blir forvist dit. For et land.



 

Denne likte jeg



 

Togfølelse

Kanskje hun er like redd som meg. Damen som jeg er i nærkontakt med på toget. Det er lenge siden jeg har kjent en sånn varme. Fra dette helt ukjente menneske. Rart jeg holder det ut. Å være nær et fremmed menneske med albuene. På en eller annen måte så virker det nesten enklere å være nær henne enn en jeg kjenner. Jeg kjenner jakken hennes godt inntil den oppbrettede genserarmen min. Jeg kjenner også en slags kontur av kroppen hennes. Noe som presser mot. Men vi er visst ikke helt i kontakt med hverandre har jeg hørt. Ikke noe er det. Det har noe med elektroner å gjøre.

Jeg er veldig redd nå. Kroppen min er redd. Jeg er vant til det. Jeg vet ikke hvorfor den er det, men jeg er veldig sliten av å lure på hvorfor. Kanskje damen skjønner at det er henne jeg skriver om når jeg drar opp mobiltelefonen min, trykker på notat og begynner å skrive. Noen ganger i stikkordsform, men oftest sammenhengende tekst. Jeg tenker på noe jeg leste i går. Write drunk, edit sober. Det er det jeg har gjort på bloggen i ett år. Bare jeg har stort sett ikke redigert. Så vet dere det. Jeg drikker ikke noe særlig lenger. Det sluttet jeg med av grunner jeg ikke vil fortelle. Yoga hjalp. Det var lett å slutte. Nesten like enkelt som å begynne.

Damen ved siden av meg holder på vesken sin. Hun er gammel. Minst pensjonist. Lurer på hva hun jobbet med? Statsbygg? Likte hun det? Eller dro hun på en jobb hver dag som hun innerst inne mislikte. Er hun lik meg på noe vis? Hva er det nærmeste vi kommer å være lik hverandre? Har hun hørt om Fermis paradoks? Har hun også merket at hun syns synd på en mann som har tatt livet av så mange mennesker?

Kanskje jeg skal spørre henne hvor hun jobbet. Nei, det passer seg liksom ikke. Ikke i Norge. Dersom jeg ser noen snakke med togkonduktørene, skvetter jeg nesten til. Jeg lurer på hvordan de greier det, er i stand til det, kanskje liker det til og med. En tilsynelatende normal samtale. Påfallende uanstrengt. Eller kanskje de bare gjør seg til. Nei, det er det bare jeg som gjør. Det er derfor jeg syns alle andre gjør det. Nei, de gjør seg ikke til. De liker det uten å gjøre seg til. Det gir dem noe. De gir. Og får. Eller kanskje de får først. I deres univers er det nødvendig, en del av det å være til på denne jorda. Hvorfor kan jeg ikke bare like det?

Jeg skrur opp litt ekstra på volumknappen min på telefonen i håp om at gutten på raden foran meg skal høre hva slags type musikk jeg liker. Danne seg opp en mening om den. Like den. Gud så oppmerksomhetssyk og selvopptatt jeg er. Han bryr seg jo ikke. Eller kanskje han gjør det. Han så på meg i sted. På perrongen. Eller gjorde han egentlig det. Han ser på mange. Alle. Han var ikke min type. Altfor strigla. Så hvorfor dette behovet for oppmerksomhet? Det er slitsomt egentlig. Sikkert mest for de rundt meg. En ekstrovert introvert. For de som kjenner meg veldig godt. Og det er under fem. Jeg må stadig overbevise meg selv om at det er helt greit at antallet er fem. Jeg går av toget. Jeg kaster et blikk på den velpleide gutten som sikkert hadde brukt minst en halvtime mer enn meg på sitt eget utseende før han gikk ut døra på vei til noe. Jeg kaster et blikk på denne gutten og registrerer at han også benytter seg av ørepropper. Han har altså ikke hørt en dritt av hvilken musikk jeg hørte på. Han har kanskje ikke noen formening om meg engang. What a waste. Men jeg har god musikksmak, da, sier jeg til meg selv. Og så begynner jeg å tenke på alle disse oppfunnede tilstandene i psykiatrien. De jeg liker å kalle for de navnløse tilstandene.



 

 

Yoga

Gratulerer, du har herved bestått en 13,5 minutters økt med relativt enkle yoga-øvelser. Jeg så ikke etter hvor mange minutter det var igjen av klippet en eneste gang! Litt sånn, når er det det her egentlig slutter. Tiden bare forsvant! De nesten 14 minuttene føltes som 5! Jeg hadde jo ikke mulighet heller, for jeg lå i relativt uvanlige positurer til meg å være. Men jeg likte det. Og jeg tror jeg kommer til å fortsette med det. 15 minutter om dagen. Jeg har så mye tid. Og jeg føler meg roligere. Hvorfor i alle dager er det ingen av behandlerne som jeg har gått til opp gjennom årene som i det hele tatt har vurdert å nevne yoga som et alternativ til piller og pjatt? Det er mye man skal finne ut av selv her i livet. Det kommer sikkert til meg når jeg trenger det mest, jeg velger å se på det sånn.

Til dere der ute som strever med angstproblematikk (gjerne i kombinasjon med depresjoner, de to har jo en tendens til å gå hånd i hånd, den ene forsterker den andre). Prøv Yoga! Søk opp "yoga exercises anxiety/depression" på YouYube og du vil få et hav å velge i. Alt du trenger er deg selv, en matte og en ikke altfor trang bukse. For her skal det bøyes. Den ubrukelige psykiateren blir jo helt overflødig når jeg kan finne bedre måter å takle angsten min på.



 

 

Visste du at

forskere kaller seg for nettopp det, fordi det er det de gjør. De forsker. De er ikke i besittelse av sannheten. Ingen er det. Alle er det. Du er det.

mannen som oppfant lobotomering av psykiatriske pasienter fikk Nobelprisen i 1949

menn som tror på mange konspitasjonsteorier har mindre sjanse for å få kjønnssykdommer

barn som blir ammet, får littebitte grann høyere IQ enn de som ikke blir ammet. (Forskerne tror det er noen tryllestoffer i morsmelken som gjør det, jeg tror det er noe trylleri som heter nærhet som er årsaken).

hormonet testosteron ikke er knyttet til aggresjon, som mange tror, men til motivasjon

en av verdens fremste fysikere, Michio Kaku, sa dette nylig: "To me it is clear that we exists in a plan which is governed by rules that were created, shaped by a universal intelligence and not by chance".

ensomhet tar flere liv enn røyking (og da kan du tenke deg komboen)

Sigmund Freud tok med seg hunden sin på kontoret for å se om pasientene hans ble bedre av å ha kontakt med dyr

hvis jeg skriver "why" i søkefeltet i Google, så kommer "why are cats afraid of cucumbers" opp som nummer to

man får lavere hvilepuls når man er i kontakt med spesielt hunder og katter

såkalte psykopater får lavere hvilepuls når de ser bilder av onde handlinger

det er ikke de med såkalt høy IQ som "klarer seg best" her i livet

det lengste sjakkpartiet som er teoretisk mulig består av 5949 trekk



 

 

Dette gleder jeg meg til

Jeg har registrert at jeg ofte skriver om ting som jeg ikke liker, eller ting som jeg ikke gleder meg til her på denne offentlige historien om meg selv. Så nå skal jeg skifte fokus, jeg skal rett og slett skrive ned noen få ting som jeg faktisk gleder meg til. Så her kommer det:

Jeg er et utpreget soppmenneske og syns det er enormt gøy å lese om sopp, lukte på sopp, se på sopp og spise sopp. Så jeg gleder meg til høsten. Hvis jeg er heldig, sensommeren, for da dukker de opp, disse spiselige og fine svampelignende vesenene som gjør meg til et bedre menneske. Jeg gleder meg til å gå i blandingsskogen og ta nærbilder av barken på bjørketrær, kjenne at det knaker i bakken under meg, få et utall ukjente insekter i håret (jeg glemmer alltid strikk), telle prikker på marihøne-kroppen og ikke minst, plutselig komme brått på et felt med sånne her:


Jeg gleder meg til mer. Jeg gleder meg til å skrive konfirmasjonstale til eldste. Jeg er usannsynlig glad i å både høre på og lese opp taler.

Det jeg gleder meg aller, aller, aller mest til er den dagen der jeg ikke opplever å starte dagen med å ha lyst til å dø, for så å ønske å begynne på en mastergrad i psykologi noen timer senere, og enda noen timer senere få lyst til å begynne å synge i band, for så å begynne å gråte, mens kveldstimene blir avsluttet med tanker om utilstrekkelighet, vennskap, homofili og Sigmund Freud. Det er variasjon her. Det tror jeg vi trygt kan si.

En siste ting; hvorfor er det så mange som vil ha små egg? Snålt.

Jo en ting til. Jeg vet folk hater å høre om drømmene til andre, men jeg greier simpelthen (digger det ordet) ikke å la være å berette. I natt drømte jeg at jeg fødte et lite barn med zikavirus-hode. Jeg drømte at jeg tok imot barnet, som jeg ikke riktig husker om var gutt eller jente, selv, helt alene. Jeg dro barnet regelrett ut av fødselskanalen. Jeg elsker å ha drømmer som jeg husker. Drømmelivet. Søvn. Drømmene som oppstår i faser mellom det mennesker (sover maur?) faktisk gjør hvert eneste døgn; setter seg selv i en tilstand med fullstendig nedsatt bevissthet. Søvn. Det er rart. Men jeg er veldig, veldig glad for at vi er skrudd sammen sånn, det høres så slitsomt ut å være våken hele tiden. Det er mye som skal bearbeides.

Om en 20-30 år så er det ikke utenkelig, hvis vi skal tro på fysikeren Michio Kaku, at det vil bli mulig å se bilder av sine egne drømmer.

En ting til som faktisk er litt morsomt er at en jeg kjenner trodde at eplenektar heter det fordi det er en som "nekter" epler.

En aller siste ting. Gunnar Stålsett har bursdag i dag. Gratulerer med dagen, Gunnar. Jeg liker deg! Jeg liker stemmen din og vesenet ditt. Jeg aner ikke hvor gammel du blir, men vet du er født i 1935.



Anagram

Det hender at jeg enkelte kvelder syns det er litt morsomt å ga inn på sider som stokker om på bokstaver i ord for  meg. Denne tidvise besettelsen startet I 2005. Jeg hadde akkurat sluttet å studere sykepleie i Drammen, og var deppa, sliten, misfornøyd, trøtt og følelsesløs. Litt som nå egentlig. Det var vinter. Jeg liker ikke vinter. Eller, det eneste jeg liker med vinter er at jeg vet at det snart er vår. Og sa har jeg en teori om at det bare er de som er født på vinteren som liker vinteren. Men den teorien har vist seg å ikke være helt fullstendig korrekt, da jeg har truffet flere vinterbarn som ikke liker vinteren, og flere sommerbarn som faktisk liker den. Men jeg liker å ha teorier om ting. Jeg bare gjør det. Det er sånn jeg er. Sånn jeg har blitt. Sånn jeg alltid har vært.

Uansett.. I kveld falt valget på Thorvald Stoltenberg. Jeg syns ikke mannen virker spesielt sympatisk, litt sånn ulv i fareklær. Men han har sagt noe som er veldig fint og sympatisk. Han har sagt: "Det finnes ikke uinteressante mennesker, du har bare ikke stilt de riktige spørsmalene". Noe i den duren. Fritt gjengitt etter hukommelsen. Jeg husker så godt jeg leste det. Er det ikke rart hva vi husker? Og ikke. Det er mye jeg kunne tenkt meg å huske. Men enda mer jeg er glad for at jeg ikke husker. Men mest av alt, så er jeg glad for at jeg husker det jeg gjør. Selv om det tidvis er altfor lite. Og mindre kommer det til å bli. For jeg sitter med nesa ned i telefonen snart 10 timer i døgnet. Og mange med meg. Hva kommer vi til å huske? Hvordan Sylvi Listhaug så ut og hvor store pupper Linni Meister hadde. Og ikke minst hvor psycho han Steven Avery faktisk ser ut. Men han trenger ikke å ha gjort det, for det. Selv om jeg tror det. JEG TROR DET. Og vi kan tro. Jeg er uenig i at vi bare kan tro i kirken. Hører du det? Vi trenger ikke vite alt. Du tenker sikkert, glad hun dama der ikke var den som satt i salen da han ble dømt. Og du har så rett. Jeg hadde dømt han utelukkende på det stikkende blikket og det forsøket på å se uskyldig ut (husk at jeg ikke mener absolutt alt jeg skriver her, ofte mener jeg det stikk motsatte, det står i profilteksten min tilogmed).

Noen mennesker får veldig mange treff i anagramgeneratoren. Thorvald er en av dem. Akkurat som sønnen hans. Sikkert på grunn av det lange etternavnet med en veldig heldig miks av bokstaver. Men det er jo bare ord. Tenk hvis vi ikke hadde noen ord for å beskrive virkeligheten rundt oss. Rart og umulig syns kanskje du. Men mye av det vi ser rundt oss mister jo litt verdi i det vi gir det en benevnelse. Det heter noe. Det har et navn! Og så tenker jeg på ordet i steder for det jeg ser.

Nå hører jeg på Madrugada. Akkurat som den vinteren 2005/2006. It`s happening again. Syklus. Og snart skal jeg på konsert og høre på dette fine vesenet synge. Madrugada-vesenet. Jeg kommer til å sitte langt unna, men jeg trenger ikke å se han. Men jeg håper virkelig jeg får høre han. Hvis det ikke lar seg gjøre, så får jeg bare sette pris på at jeg faktisk skal dit med et annet vesen. Hun kommer til å sitte ved siden av meg, vi har sørget for det. Hun har et fornavn som begynner på E. Og så har hun veldig snille øyne.



 

 

 

 

Anagrammene kommer snart. Det er så mange.

 

 

Takk

Jeg vil takke alle som klikker seg inn på bloggen min hver dag, til tross for det som må være et av Norges styggeste bloggdesign kombinert med tidvis mangelfullt budskap. Men jeg er ikke inne i livets beste periode, tror jeg vi trygt kan si. Og da følger det vel med at de kognitive evnene blir nedsatt. Jeg har mye å tenke på, alt for mye å tenke på. Selv om jeg også innser selv at ikke alt jeg tenker på er sant. Men mye av det er det, det er reelle bekymringer. Og bekymringer har jo en funksjon. De skal gjore meg i stand til gjore noe med det jeg er bekymret for. Iverksett, handl! Og det er lett a skrive pa dager jeg har det bedre.

Så de neste månedene må jeg blant annet bruke på å skille mellom tenkte og reelle bekymrin

ger, og gjøre noe med det jeg kan, mens det andre får jeg la være. Det er som det er.

Jeg er også nødt til å øve meg på å lære meg å ikke tenke, å lære kroppen at det ikke er nødvendig å tenke hele tiden for å overleve. Å rett og slett øve seg på å ikke gjøre noen verdens ting la oss si en halvtime hver dag. Dersom jeg greier det, vil hjernen min lære. For den trenger å lære på nytt. Den trenger å lære at jeg ikke trenger å være livredd. Den trenger å lære at jeg ikke trenger å være redd. Redd for meg selv. Redd for livet. Redd for mennesker. Redd for døden. Redd for alt. Panangst. Jeg har hørt hjernen er plastisk, det vil si formbar, hele livet, så ikke absolutt alle skader er irreversible. Men det er bare jeg som kan gjøre noe med det, dessverre. Og heldigvis.

Kanskje det er sånn at det til enhver tid er jeg som skaper min egen lidelse. Den som er ansvarlig for at jeg skal ha det bra, er utelukkende meg selv. Til enhver tid. Det må bli finere hjemme hos meg, i hjertet mitt. Sånn som det var før. Jeg var redd da og. Herregud, så redd jeg var. Men da hadde jeg samtidig kontakt med det fine i meg. Det som jeg savner. Mangler. Men som jeg helt sikkert kan hente frem igjen. Når tiden er inne for det. Og det er? Hver dag?

Her kommer noen bilder. Noen eldre, og noen av nyere dato. 













Jeg er glad for



Det hender at jeg skriver ned ting som jeg er takknemlig for. Svart på hvitt. Nedtegnet. Der står det. Men er det sant? Dette er sant. Det kan jeg love deg. 

Jeg har prøvd å skrive så pent jeg bare kan. Jeg ser også at jeg har en blanding av løkkeskrift og vanlig skrift. Jeg er ikke av de som skriver penest. Men det gjør sjelden venstrehendte. Det er en teori jeg har dannet meg. Jeg har mange teorier. Synd jeg ikke får etterprøvd dem. Det er det visst bare mennesker med minimum åtte års utdannelse som får. De skjønner mest vet du. Det vet alle. 

Sleepwalking man

Høres ikke ut som livet har behandlet han så pent etter at han ble trebarnsfar, men sangen er faen så fin! Sikkert derfor den er fin. Sivert Høyem, jeg liker deg. Og det har jeg gjort siden 2005. Det var da jeg oppdaget Madrugada og hvis noen skulle finne på å spørre meg om hvilket band jeg stadig har vendt tilbake til gjennom livet, så er det nettopp disse. Og han står fint på egne ben også. Det syns jeg ihvertfall etter å ha hørt og sett denne Sleepwalking Man. Hans fineste som solo etter min mening. Akkurat så dyster at jeg kan relatere meg til den. My thieving heart er også vakker.



 

Terence McKenna

I går kveld da jeg skulle legge meg etter en forholdsvis kjedelig dag, sto valget mellom å sveipe innom siden til en av Norges toppbloggere (dødskjedelig selvpining) eller å lese om en mann som heter Terence McKenna. Valget falt på sistnevnte. Jeg prøvde meg åpenbart på litt selvstyring. Å ikke gjøre ting av gammel vane. Vanedyr. Det er det jeg er (men jeg er mye annet også) Break the habit!

Terence McKenna har blant annet sagt dette:

"My technique is don`t believe anything. If you believe in something, you are automatically precluded from believing its opposite."

"Nature is not our enemy, to be raped and conquered. Nature is ourselves, to be cherished and explored."

"We are asked by science to believe that the entire universe sprang from nothingness, and at a single point and for no discernible reason. This notion is the limit case for credulity. In other words, if you can believe this, you can believe anything."

"Half the time you think your thinking you`re actually listening"

"Wife-beating without alcohol is like a circus without lions."  

"Television is by nature the dominator drug par excellence. Control of content, uniformity of content, repeatability of content make it inevitably a tool of coersion, brainwashing, and manipulation."

Sånn her så han ut: (når jeg søker på bilder i Google, skriver jeg alltid "rare photos" etter navnet).

Bilderesultat for terence mckenna rare photos

Hvis du vil høre han snakke, så kan YouTube bistå. Jeg kunne selvfølgelig lastet opp noen videoer med innhold som jeg syns er spennende. Men det beste er om du gjør det selv. For da vil du finne det du liker. Ikke det jeg liker.

Han har en veldig særegen stemme. Man bare hører på det han sier. Ikke nødvendigvis forstår alt. Men jeg lytter. Åh, er det ikke rart at vi har en stemme? En helt unik en. Det syns jeg. "Invented at Your birth."

Hør

Den første videoen jeg legger ut på bloggeriet. Hør, hør, hør! På inderen, vel og merke.

Å savne

Jeg har aldri forstått hvorfor mamma syns det er vemodig å titte i album. Før nå. En svunnen tid. På bildene over hadde jeg det så bra. Jeg var så fornøyd. Og det kan jeg tydelig se. For jeg ser jo ut sånn som jeg har det. Et ansikt er en slags indikasjon på sinnstilstand. Øyne gnistrer på dager med håp, mens de synker inn, blir triste og tomme på dager der det motsatte er tilfelle.
Å se i album kan være ren og skjær tortur. Men også en kilde til gjenkallelse av minner. Men nå om dagen tar vi ikke bare bilder for å skape minner. Vi tar bilder for å dyrke oss selv. Noen verre enn andre, selvfølgelig. Hos meg står det ganske dårlig til. Jeg har oftere kameraet vendt mot meg. Jeg skvetter noen ganger til av mitt eget ansikt i det jeg skal ta bilde av en kul pus på gata, en rar frukt i butikken eller en søt gammel mann på tur med stokk og hatt. Snu det rundt. Ta bilder av andre ting! Det er de bildene jeg kommer til å ta vare på. De fine. De som ikke gjør at jeg savner noe som kunne ha vært.
Jeg spurte mamma en gang om hvorfor hun ikke likte å se i album (hver gang jeg er hos henne er det fram med albumene for min del). Og hun sa at det kan gi henne en vemodig følelse. Som i at noe ikke er lenger. Alt er i forandring hele tiden. Selv når vi ikke tror det selv.

Og en ting til: jeg er ikke såå opptatt av Kurt Cobain lenger, nå er jeg opptatt av datteren hans. Hun heter Frances Bean Cobain og har åpen Twitter-profil. Hun er akkurat like rar og fin som foreldrene sine (i den grad vi kan si at C. Love er fin). Dette er det siste hun la ut:

Frances Bean Cobain@alka_seltzer666 5. jan.

I think "persistent pleasure seeker" or "ambitious vagina" should replace the word slut permanently ...

Ha en fin bomsdag!

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
hits